Lokasjonsteknologi

Basestasjoner for mobiltelefoni
Bakkebaserte metoder gjør bruk av basestasjoner for mobil kommunikasjon, normalt knyttet til mobiltelefoni. Som tidligere nevnt vil mobiloperatører i dag normalt kun lagre informasjon om benyttet basestasjon i sine trafikkdata fra mobilkommunikasjon. Dette gir en svært omtrentlig posisjon med nøyaktighet på fra noen hundre meter i tettbygde områder, opp til flere kilometer i spredt bebodde områder. Første trinn ved økning av nøyaktigheten i en posisjon er å bruke signalforsinkelsen mellom basestasjon og brukerens terminal til å anslå omtrent hvor langt fra basestasjonen brukeren befinner seg. Denne metoden er brukbar kun hvis avstanden til basestasjonen er mer enn 500 meter, og den sier ingenting om i hvilken retning fra basestasjonen brukeren befinner seg.

For mer nøyaktig posisjon er det mulig å bruke metoder som Enhanced observed time difference (for GSM) eller Observed time difference of arrival (for UMTS). Disse utnytter det faktum at brukere som regel befinner seg innenfor dekningsområdet til flere basestasjoner samtidig. Da kan relative forskjeller i signalenes tidsforsinkelse inn til de ulike basestasjonene brukes til å beregne en posisjon med høyere presisjon, typisk ca 100-300 meters nøyaktighet.

Samme prinsipp kan brukes også på andre typer basestasjoner, som for eksempel WLAN, Bluetooth og UWB. Siden dette er teknologier med mer begrenset rekkevidde enn mobilmaster, vil disse komme til anvendelse i mer avgrensede settinger, for eksempel innendørs. Ettersom basestasjoner for disses tilfelle vil stå mye tettere, vil nøyaktigheten i posisjonen kunne bli svært høy.

Satellittnettverk
Mens bakkebasert posisjonering kan gi god presisjon innendørs og innenfor et begrenset område, har de generelt for lav presisjon for mange andre bruksområder. Satellittbasert posisjonering er i de fleste tilfeller det beste hvis man trenger høy presisjon i angivelsen av posisjoner over et større område. De fleste typer navigasjonssystemer og personlig posisjoneringsutstyr gjør bruk av satellittberegnede posisjoner. Et sett av satellitter går i bestemte baner rundt jordkloden og kan sammen beregne nøyaktige geografiske posisjoner på jorda og formidle disse videre til elektronisk utstyr på bakken.

Denne type systemer er kjent som GPS (Global Positioning System). Dette er et amerikansk militært system som styres av forsvarsdepartementet i USA.

Et nytt europeisk satellittnettverk for posisjonering er under utvikling under navnet Galileo. Systemet vil fungere etter de samme prinsipper som GPS, og er ment å gjøre Europa mindre avhengig av systemer hvor USA kan begrense nøyaktigheten i posisjoneringen til utenlandske og sivile brukere hvis de finner det nødvendig av militære grunner. Dette svært kostbare prosjektet understreker hvor viktig pålitelig og eksakt posisjonsinformasjon har blitt i moderne samfunn. Galileo utvikles primært for sivile formål og planlegges å være operativt i 2008.

Etter mange år med begrenset suksess i massemarkedet, er bruken av satellittbasert posisjonering i ferd med å ta av . Det er flere grunner til dette, men en viktig grunn er at GPS-brikker er blitt mye mindre av størrelse, og langt billigere i innkjøp. Dette gjør GPS-brikkene aktuelle på stadig nye bruksområder. En annen grunn er at amerikanske teleoperatører er blitt pålagt av myndighetene å sikre at 95% av deres mobiltelefonbrukere skal kunne posisjoneres, slik at nødetater kan finne brukere som ringer nødnummeret 911. Flere av de største mobiloperatørene i USA satser på GPS-brikker i telefonene for å kunne møte dette kravet. Også i Europa og Asia tilbyr stadig flere mobilnettoperatører muligheten til å spore telefoner og andre enheter med GPS-brikke. I Japan og Korea tilbys allerede et sett av mobiltjenester basert på GPS-beregnet posisjon, og i Japan er det et krav at alle mobiltelefoner skal ha GPS innen 2007. Det blir også stadig mer vanlig å installere GPS i biler, både til help med navigerig, og for posisjonering i en nødsituasjon.

Satellittbaserte systemer har høy presisjon, og gir posisjoner med en nøyaktighet ned til få meter. En begrensning knyttet til satellittbaserte metoder er at de krever tilnærmet fri sikt opp mot himmelen, og således ikke fungerer innendørs. Ved å kombinere satellittbasert og landbasert posisjonering, kan man få både høy presisjon og innendørs dekning.