I scenariet ”Lokale lekegrinder” har vi fått et svært bredt spekter av kommersielle tilbud tilpasset den enkelte kommunes ønsker og prioriteringer. Det er knapt den friluftsaktivitet man ikke kan finne et eller annet sted i landet, om det så er ulvesafari, kulturvanding i Asbjørnsen og Moes fotefar, heli-skiing fra uberørte fjelltopper, eller speedbåtkjøring i trange fjordarmer. Flere steder på Vestlandet er det bygget sykkelheiser som raskt tar syklister fra havnivå opp på fjellet slik at de kan stupe ned fjellsiden i merkede løyper. I utlandet er Norge i ferd med å få ry som landet der enhver friluftsaktivitet er mulig, bare du kan betale for deg. Mange sammenlikner Norge med en lekegrind for voksne: reis dit, betal og ha det gøy! En større artikkel i New York Times hadde overskriften ”Norway – your own way”.
Den viktigste årsakene til de omfattende endringene i friluftslivet er vedtaket i 2011 om å redusere støtten til landbruket med 80 %. Vedtaket kom som en følge av Stortingets historiske og enstemmige vedtak i 2010 om å gjøre Norge til Europas ledende kunnskapsøkonomi. Dette krevde en satsing på forskning og utdanning uten sidestykke i norsk historie, og reflekterte en erkjennelse av fremtidens næringsstruktur ville være svært annerledes enn det som preget Norge gjennom store deler av forrige århundre. For å finansiere satsingen ble midler omdisponert fra en lang rekke næringsområder, herunder landbruket. Svært mange lokalsamfunn fikk et akutt behov for å finne nye inntektskilder, og friluftsbasert næringsutvikling var en åpenbar kandidat.
Samtidig var det tydelig at fremveksten av det mange kalte ”Underholdningssamfunnet” påvirket folks forventninger også til friluftslivet. Det å bli underholdt er blitt stadig viktigere for stadig flere, og kjøpesterke befolkningsgrupper i inn- og utland betaler gjerne gode penger for naturopplevelser som tidligere kun var tilgjengelige for noen få.
For mange kommuner er satsingen på tilrettelagte aktiviteter og derav følgende naturturisme redningen mot en ellers sikker avfolkning. Riktignok føler flere av dem at de langt på vei ikke har noe annet valg enn å si ja til de kommersielle produkter som utvikles, men så lever de også gode dager og samlet sett går kommune-Norge med et klart overskudd. Flere kommuner er derfor svært liberale mht. hvilke aktivitetsformer som tillates. I tillegg er mange positive til den økte selvbestemmelse kommunene nå har fått, og lokaldemokratiet er mange steder revitalisert.
Det finnes ingen nasjonale føringer for naturbruken, og derfor er det også flere steder gitt tillatelse til aktiviteter som aldri var tillatt så lenge nasjonale myndigheter hadde siste ord. I Oddefjord på Nord-vestlandet ble det f.eks. i 2013 etablert et større opplevelsessenter med tilhørende løypenett for firehjulinger og motorcross i en kystfuruskog som så sent som i 2010 var underlagt et strengt vern. Rett utenfor to av de største strendene på Jæren er det senket ned en rad store betongelementer. Dermed blir bølgene betydelig høyere, og surfere fra hele verden valfarter til dette eldoradoet.
Tilgangen på vakre naturressurser har stor betydning for bygdenes utviklingsmuligheter. Her er det i ferd med å utvikle seg et visst ”klasseskille”. Kommuner og bygder med spektakulær natur har langt bedre muligheter til å utvikle eksklusive tilbud og ta seg råd til å være selektive i sine satsinger. Noen velger sågar å gå mot strømmen og tilby det urørte og genuine, for fortsatt finnes et segment som ønsker denne typen opplevelser.
Kommuner som ikke har så flott natur er nødt til å spille på andre ting, som for eksempel motorisert ferdsel, for å tiltrekke seg tilreisende. Enkelte lokalpolitikere mener de betaler dyrt for å få næringsvirksomhet i bygda. Ordføreren i Flatby sør for Kongsvinger sa i et avisoppslag at han følte kommunen prostituerte seg da man ga tillatelse til byggingen av landets største øvingsfelt for skyttere. Feltet dekker 10 km2 tidligere jordbruksarealer, og årlig avfyres nærmere 3 millioner skudd. Støyen er ikke ubetydelig.
Mangelen på kompetanse om naturforvaltning er blitt et stort problem og et politisk brennhet tema. Det er opp til den enkelte kommune å verdsette lokale naturkvaliteter og å vurdere de miljømessige konsekvensene av ulike aktiviteter for flora, fauna og lokalbefolkning. Mange kommuner har imidlertid ikke kompetanse til å foreta denne type vurderinger, fordi de på grunn av trang kommuneøkonomi over flere år har fjernet alle ansatte med miljøfaglig bakgrunn. Dette har medført at flere naturområder av uvurderlig verdi er påført irreversible skader, samtidig som det hersker betydelig usikkerhet om de totale virkningene på norsk natur.
Konflikt innad i bygder er ikke uvanlig. I Innbygda i Østlandet (sammenslåing av tidligere Hedmark og Oppland i 2011) gikk en investorgruppe til søksmål mot kommunestyret. Saksøkerne hadde investert betydelige beløp for å utvikle bygda til et senter for økologisk gårdsturisme, men dette ble vanskelig da en annen gruppe fikk tillatelse til å anlegge en løype for motorcross som omkranset hele bygda.
Vi ser også konflikter mellom nabokommuner og -bygder. Konfliktene oppstår gjerne enten fordi de konkurrerer innen samme segment (f.eks. kultur og stillhet), eller fordi aktiviteter i en bygd/kommune kan ødelegge for en annen (tung satsing på motorisert ferdsel i en bygd, mens man i nabobygda vil fokusere på stillhet og kulturelle tilbud).
Enkelte bygder mislykkes helt med å utvikle kommersielle tilbud. Disse preges av motløshet og fraflytting, og konkurser er ikke sjelden å se. Noen få lokalsamfunn klarer riktignok å overleve på mer tradisjonelt næringsliv (primært jord- og skogbruk), men disse er heller unntak enn regelen. En gruppe slike kommuner har alliert seg og forsøker å påvirke sentrale myndigheter til å støtte dem til å opprettholde næringsgrunnlaget. De lykkes imidlertid dårlig.
Ansvarsforhold er blitt et viktig tema. Kommersiell aktører som legger til rette for det meste av naturbrukernes aktiviteter, må også bære ansvaret dersom noe skulle gå galt. Det er utviklet et helt nytt regime med kontrakter som regulerer ansvarsforhold mellom tilbyder og kjøper (dvs. naturbrukeren), og forsikringsbransjen tjener gode penger på å forsikre tilbydere av friluftsaktiviteter som er kontraktsregulert.