Kommunikasjonsdata

Hovedformålet med slik lagring har vært og er behovet for å fakturere en kunde etter bruk av teletjenester. Vi skiller gjerne mellom tre typer data om elektronisk kommunikasjon: trafikkdata, lokasjonsdata og innholdsdata. Slike kommunikasjonsdata kan igjen knyttes til abonnementsdata, det vil si eieren av abonnementet, dersom det er behov for det.

Trafikkdata
Trafikkdata forteller hvem som har kommunisert med hvem, når kommunikasjonen fant sted og hvor lenge den varte. For fast- og mobiltelefoni vil trafikkdata fortelle hvilke telefonnumre som har vært involvert i samtaler, tekstmeldinger, telefakser eller annen kommunikasjon som går over et fastlinje- eller mobilnettverk. Siden trafikkdata er knyttet til kommunikasjonsutstyr (telefon, fax) og ikke personer, er det ikke alltid mulig å fastslå hvilke personer som har kommunisert. Offentlige telefonbokser er eksempler hvor det ikke er en nær sammenheng mellom telefonnummer og person. I de fleste tilfeller er det derimot nær knytning mellom et telefonnummer og en enkelt person (for eksempel innehaveren av aktuelt mobilabonnement), eventuelt et lite antall personer (for eksempel en familie eller en arbeidsgruppe). Trafikkdata kan som regel knyttes til bestemte personer og regnes derfor som personopplysninger.

Lokasjonsdata
Lokasjonsdata forteller hvor de kommuniserende partene befant seg geografisk under kommunikasjonen. Dette er mest aktuelt for mobiltelefoni. I praksis lagrer en teleoperatør informasjon om hvilken basestasjon som ble brukt under et kommunikasjonsforløp. I GSM-nettet betyr dette at nøyaktigheten i de geografiske data som lagres om kommunikasjon er relativt lav, men god nok til å si med noen hundre meters nøyaktighet hvor telefonen befant seg da det ble kommunisert. I byer med større tetthet mellom basestasjonene vil nøyaktigheten være større enn andre steder. Man kan også ved bruk av flere basestasjoner eller satellitter beregne mer nøyaktige posisjoner for bruk til en lokasjonsbasert tjeneste. For fasttelefoni lagres ikke spesielle lokasjonsdata, men i slike tilfeller vil lokasjon være knyttet til nummeret ettersom denne type telefoner står fast installert på en bestemt adresse.

Innholdsdata
Innholdsdata er selve innholdet i kommunikasjonen. Det er hva som blir sagt i samtaler og skrevet i meldinger. Innholdsdata skal ikke lagres av teleoperatøren. Unntak fra dette kan kun skje i tilfeller hvor politiet ber om avlytting i forbindelse med etterforskning av en sak hvor det foreligger skjellig grunn til mistanke mot en bestemt person.

Tjenesteleverandører på internett kan derimot til en viss grad lagre også innhold fra kommunikasjon. Dette gjelder for eksempel nyhets- eller diskusjonsgrupper hvor poenget nettopp er å legge ut og lagre meningsytringer fra brukerne. Et annet eksempel er chat-rom hvor mennesker "prater" skriftlig sammen på en slags "åpen linje". Slike åpne chat-rom modereres gjerne for å luke ut brukere som ikke holder seg til reglene for chat-rommet, og innhold fra chattesamtaler loggføres i mange tilfeller av tjenesteleverandøren for å kunne brukes i en eventuell politietterforskning.

Lagringstid for kommunikasjonsdata
Teleoperatører kan i dag lagre trafikk- og lokasjonsdata i inntil 3 måneder ved månedlig fakturering og i inntil 5 måneder ved kvartalsvis fakturering. Etter dette skal dataene slettes eller anonymiseres. Hvis en faktura er omtvistet, kan data likevel lagres inntil tvisten er løst. Lagring av kommunikasjonsdata er ikke obligatorisk, så operatører som ikke trenger trafikkdataene for faktureringsformål, behøver heller ikke lagre dem.

 

Etter terrorangrepene i New York og Madrid, begynte flere land å lagre kommunikasjonsdata i lengre tid, for å kunne bruke dem i en eventuell etterforskning. Fordi det ble så ulike praksis på dette, vedtok EU et direktiv som pålegger teleoperatørene å lagre kommunikasjonsdata i minium 6 måneder og maksimum 2 år. Dette direktivet er ikke innført i Norge ennå.